2020 ble et eksepsjonelt og krevende år på mange ulike plan – et år som vil skrive seg inn i historiebøkene. Den 12. mars kom den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid, noe som også innebar stenging av alle kunst- og kulturarenaer. Flere støtteordninger ble rullet ut fra ulike hold, noen mer treffsikre enn andre, og vi fikk for alvor se hvor sårbare kunstnere i det frie, prosjektbaserte feltet er.

Etter hvert oppsto det en del forunderlige paradokser, blant annet valgte man å sende et fotball-nødlandslag til Østerike, samtidig som kulturlivet lå nede. Kort oppsummert kan man vel konkludere med at kunst og kultur, og dermed dansekunst, ikke var førsteprioritet under pandemien i 2020. Her er en oppsummering av dansekunst-året 2020, med noen utvalgte temaer og begivenheter.

Av Marianne Albers

Kunsten og kunstnere under press
Året 2020 startet ikke med en pandemi. Det startet med et kunstfiendtlig «virus», et «virus» som har hengt ut og latterliggjort scenekunstnere gjennom innlegg og videoer i årevis og som har resultert i trusler og trakassering av kunstnere, ofte basert på unøyaktigheter og falske nyheter. På tampen av 2019 gikk en anonym Facebook-profil, med 67 000 følgere (pr. 3. mars 2021) løs på dansekunstner Ulf Nilseng og forestillingen Gloryhole i sin «Sløse-julekalender». Dette ble fanget opp av nettstedet Resett og deretter stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) som stilte skriftlig spørsmål til kulturminister Abid Raja (V) 11. februar: – Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Kulturrådet forvalter offentlige midler på en forsvarlig måte? Saken fikk stor oppmerksomhet i riksdekkende medier, se samlesaken Kunsten under press (27. februar 2020).

Det som for noen kan se ut som «uskyldig» harselering med den «uforståelige» kunsten på sosiale medier fant altså veien til maktens korridorer. Innlegg som spres like mye som mange norske nettaviser, har vært med på å underminere kunst og kunstnere som igjen blir, i verste fall, til politikk. Det kan se ut som at det å leve med hets er en ny virkelighet for mange kunstnere i det frie feltet, noe som på sikt kan være svært skadelig og føre til selvsensur.

Ulf01foto Tale Hendnes
Ulf Nilseng. Foto: Tale Hendnes

23. januar 2020 tiltales Laila Bertheussen for blant annet trusler mot medlemmer av regjeringen og Stortinget. Under rettssaken kom det fram at de skjulte maktstrukturene som forestillingen Ways of Seeing belyste, faktisk eksisterer. Statsminister Erna Solberg hadde tidligere kommet med kritikk overfor kunstnerne bak forestillingen (som da hadde blitt politianmeldt, siktet og truet). – De som har laget stykket, må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser som bidrar til at det er tøffere å være politiker, sa statsministeren den gang (2019). Opposisjonen i Stortinget krevde en beklagelse overfor kunstnerne og teaterstykket og stilte skriftlig spørsmål til statsministeren: – Når vil statsministeren beklage sine uttalelser om teaterstykket Ways of Seeing? Les mer om saken her: Krever i Stortinget at Erna beklager (Dagsavisen 15. januar 2021)
.


Kutt i bevilgningene til Norsk Kulturfond midt under en pandemi

På tampen av året kom nyheten om at regjeringen, i forhandlinger med Fremskrittspartiet, reduserer bevilgingene til Norsk Kulturfond med 10 millioner kroner for 2021. Rådsleder Lars Petter Hagen mener at det er – Uforståelig kutt i bevilgningene til det frie kunstfeltet (2. desember 2020) og at det vil gå utover de som allerede er hardest rammet av pandemien.


Digital dansekunst og dansefestivaler i koronatider
Dansekunstnerne var, og er, spesielt utsatte og sårbare fordi så mange som 90 prosent av dansekunstnerne jobber uten fast ansettelse i det frie, prosjektbaserte feltet. Denne sårbarheten kom tydelig til syne i 2020. Mange opplevde å ikke kunne være i produksjon under pandemien, at forestillinger ble avlyst eller utsatt, både her hjemme og internasjonalt, og at fremtiden føltes usikker.

Kunstnere er likevel spesielt tilpasningsdyktige, fleksible og kreative og det tok ikke lang tid før de første digitale arrangementene dukket opp på ulike plattformer slik at man fortsatt kunne oppleve, utøve eller snakke om dansekunst. Se samlesaken Digital dansekunst (25. mars 2020). Unormale tider førte også til annerledes dansefestivaler, og festival-arrangørene snudde seg kjapt rundt og arrangerte digitale festivaler, eller endret formatet på festivalen. Eksempelvis ble det arrangert drive-in-festival, vandreforestilling og stedsspesifikke forestillinger. Se Dansefestivaler i koronatider.

Landing02
Fra forestillingen Flytende Landskap av kunstnerguppa Landing. Forestillingen ble vist under Bodø Biennale.

Tiltak og ulike ordninger
Forestillinger og festivaler ble som nevnt avlyst for å hindre smittespredning av koronaviruset, og 12. mars fattet Helsedirektoratet et vedtak om forbud mot, og stenging av kulturarrangementer. I oppsummering Koronaviruset får konsekvenser for scenekunstnere og institusjoner, som vi publiserte samme dag, kan man blant annet lese om informasjon som ble gitt scenekunstnere og institusjoner. Etter hvert ble det lettet noe på tiltakene – det ble blant annet mulig å samle 50 mennesker til offentlige arrangementer. Flere scener, teatre og institusjoner i dansekunstfeltet åpnet forsiktig opp for publikum (publisert 3. juni) og fant kreative løsninger for gjenåpning.

Den 19. august la kulturminister Abid Raja 900 friske millioner kroner på bordet til kunst- og kulturfeltet gjennom videreføring av kompensasjonsordningen for arrangører, og en ny stimuleringsordning som skulle bidra til økt aktivitet. Vi spurte Norske Dansekunstnere hva de ulike ordningene innebar, og svaret kan du lese her: Kompensasjonsordning og stimuleringsmidler – hva betyr egentlig disse ordningene for dansekunsten?

 

Debatt om manglende strukturer og langsiktighet for feltet
Det har blitt en fast høst-føljetong de siste årene: Med avslagene på kunstnerskapsstøtte fra Kulturrådet følger diskusjonen om de såkalt «etablerte scenekunstkompaniene». I 2020 fikk syv «etablerte scenekunstkompanier» avslag på kunstnerskapstøtten fra Kulturrådet (3. september) og debatten lot ikke vente på seg. Noen av de tilbakevendende spørsmålene er: Hvem har ansvaret for disse kompaniene? Skal de fortsatt eksistere? Hvorfor finnes det ikke statlige støtteordninger som ivaretar livslange kunstnerskap i det frie scenekunstfeltet? Avslagene rammer ikke bare disse syv kompaniene, men hele feltet. Konsekvensen er at det legges enda større press på prosjektstøtte-ordningen når tidligere mottakere av basisfinansieringstøtten også må søke denne ordningen, og konkurransen blir dermed større. Som en følge av avslaget på kunstnerskapsstøtten fra Kulturrådet, valgte kompaniet zero visibility corp., ledet av koreograf Ina Christel Johannessen, å gå mot en styrt avvikling. Les intervjuet Dansekompanier kan bli lagt ned: – Det ser mørkt ut i Dagsavisen (8. september).

Noen uker senere ble forslag til Statsbudsjettet 2021 lagt fram, og der ble det foreslått å sette av 7,3 millioner til regionale kompetansesentre for dans. I tillegg ble to scenekunstkompanier, Jo Strømgren kompani og Verdensteatret, løftet ut av Kulturfondet og inn på kulturbudsjettet, hvor det ble foreslått at de skulle få en direkte årlig støtte på tre millioner kroner hver. Forslaget ble etterfulgt av en diskusjon om manglende strukturer og langsiktighet for feltet, og om prinsippet om armlengdes avstand var sikret. Daglig leder i Danseinformasjonen, Sigrid Svendal, uttalte seg i Kulturplot: – Savner klarhet i ordningene for dansefeltet (14. oktober 2020).

Rehearsel03
...it's only a rehearsal av zero visibility corp./Ina Christel Johannessen.
På bildet: Line Tørmoen og Dimitri Jourde.
Foto: Erik Berg.

BLEKKA mot kulturpolitisk DØDSDANS
Under «Demonstrasjonen mot kulturpolitisk dødsdans» (12. november 2019) ble det holdt en rekke appeller og Aksjonsgruppa for fri dansekunst (Aksjonsgruppa), Norske Dansekunstnere og Danseinformasjonen samlet appellene i «BLEKKA mot kulturpolitisk DØDSDANS» som kan lastes ned her. Den ble trykket 250 eksemplarer og ble delt ut til politikere, Kulturrådet og andre interesserte. Les mer om BLEKKA og bakgrunnen for utgivelsen her.

Black Lives Matter og studentopprør
Etter det brutale drapet på George Floyd ble det demonstrert over store deler av verden, og rasisme og diskriminering ble satt på dagsorden også her i Norge. Dette er på ingen måte en ny problemstilling, men for mange ble bevisstgjøringen rundt dette enda sterkere i 2020.

Kunst- og kulturfeltet, deriblant dansefeltet, har fortsatt en lang vei å gå, blant annet når det gjelder representasjon i for eksempel styrer og komiteer. Det gjelder også hvilke prestasjoner som blir fremhevet i det offentlige, samt representasjon på og bak scenen. Dette er problemstillinger som det må jobbes aktivt med for å oppnå økt kunnskap og bevissthet, samt refleksjon rundt egen rolle, slik at endringer kan skje.

I kjølvannet av protestene undertegnet over 130 studenter og ansatte ved Kunsthøgskolen i Oslo et opprop hvor det ble listet opp flere tiltak for å gjøre skolen mer inkluderende, blant annet antirasistiske tiltak og mer postkolonial teori på timeplanen. Dette provoserte en annen gruppe studenter ved skolen som kom med en bekymringsmelding i kronikken Identitetspolitikk erstatter undervisning og fagmiljø på Kunsthøgskolen i Oslo (Morgenbladet 2. august 2020) hvor de blant annet hevdet at politikk og indoktrinering har erstattet kunstutdanningen. Kritikken ble imøtegått i kronikken KHiO må ha mangfold i perspektiver, uttrykk, studenter og stab (Morgenbladet 11. august 2020). Saken fikk generelt stor oppmerksomhet og dekning i flere medier.


Danseinformasjonens ærespris og Dansens Dager-ambassadør
Halldís Ólafsdóttir mottok Danseinformasjonens ærespris 2020. Hun er en av Norges mest markante utøvende dansekunstnere, og med sin integritet, dramatiske nerve og intelligente humor har hun berørt publikum gjennom sitt kunstneriske virke i nesten 40 år. Hennes engasjement for å styrke dansekunstens vilkår gjør henne også til en høyt respektert aktør i det norske dansemiljøet. Les hele begrunnelsen her. Grunnet korona-situasjonen ble det arrangert en lukket prisutdeling den 24. oktober på Scenehuset.

Halldis01
Æresprismottager Halldís Ólafsdóttir under prisutdelingen på Scenehuset. Foto: Sigrun Drivdal Johnsen

Mia Habib var ambassadør for Dansens Dager 2020. Hun er en viktig og sentral koreograf og kjent og respektert internasjonalt for sitt arbeid. I løpet av de siste 15 årene har hennes praksis brakt henne til ulike scenerom, gallerier, protester, private hus, religiøse rom, squats og konfliktområder – verden over. Dansens Dager ble feiret 24. - 26. april og grunnet korona-situasjonen foregikk feiringen i all hovedsak digitalt.

Mia01
Foto: Tale Hendnes

Til slutt – takk for jobben dere har gjort!
Korona-pandemien har rammet dansekunstnerne hardt. Likevel har dere vist stor kreativitet, omstillingsevne og tilpasningsdyktighet, så tusen takk til alle sammen for den jobben dere har gjort i det krevende året 2020. Vi gleder oss til mer normale tider hvor vi kan oppleve kunst live og i felleskap med andre mennesker!